En drages hevn ( fantasy novelle)

En drages hevn; Mellom ild og is

Vertshuset Den gale hane var et ganske så alminnelig lite vertshus, det var pub og forsamlingslokale for de som bodde i traktene og det var et sted der en kunne hvile spise og få seg litt søvn for reisende som kom forbi. Landsbyen stedet lå i var plassert akkurat der to viktige veier krysset hverandre så det var sjelden mangel på gjester, enten det var handelsreisende eller leiesoldater på jakt etter arbeide. Noen nye fjes var langt fra uvanlig og stamkundene fra bygdene rundt brydde seg ikke om de fremmede som kom innom for å spise eller få seg en natts søvn i et av vertshusets fire utleierom. Vertshuset hadde også en stall og en god smed og det ble sagt på folkemunne at maten der var så god at du måtte helt til kongens eget hoff for å finne noe som var bedre. Mange av de lokale innbyggerne prøvde å snike seg litt bort fra sine egne trangbodde mørke små hjem og det konstante arbeidet for å slappe av og glemme sine sorger innenfor disse eldgamle sotsvidde veggene.

De ville sladre med naboene om det som hadde foregått i landsbyen i det siste og ellers se til at omsetningen av øl ble god. På utsiden hadde vinteren festet grepet nå, og det var egentlig lite arbeide en kunne få gjort. Vertshusholderen visste at dette var den tida av året da han virkelig kunne tjene gode penger, det var få reisende men mannfolka fra bygdene rundt ville komme dit som fluer til et åtsel og han hadde forlengst sett til at tønnene med øl og mjød var proppfulle og klare.

Denne kvelden var vertshuset fullt som vanlig, noen tilreisende satt i et mørkt hjørne og diskuterte høylydt den forferdelige tilstanden høstregnet hadde etterlatt veiene i. I et annet hjørne satt en ensom kar med en stor tallerken stuing og et ølbeger foran seg. Hodet var dekket av en stor dyp hette så ingen så ansiktet på den fremmede, men at folk prøvde å være anonyme var ikke noe uvanlig så ingen brydde seg om ham så lenge han ikke brydde dem.

De lokale bråkte ille, en av dem hadde akkurat giftet seg og nå feiret de den gledelige begivenheten på den nybakte ektemannens regning. Vertshusholderen gned seg i hendene og storkoste seg over omsetningen og barjentene løp rundt ville i blikket og med svetten silende i varmen fra peisen. Atmosfæren der var avslappet og hyggelig og den strenge vinterkulda utenfor døra var glemt av de aller fleste.

Den fremmede i hjørnet løftet handa og ene barjenta så det og ilte til med en ny forsyning øl, han nikket kort og hun fikk et kort glimt av øynene hans, de virket for å speile flammene fra bålet på en merkelig måte, som om det ikke var speilbilder i det hele tatt. Det var nesten som om det danset ild der inne i blikket hans. Hun satte fra seg ølbegeret og så nærmere på ham, han var en svær fyr, sikkert over to meter høy og bredskuldret.. Han var kledd i en god lærrustning og gode varme klær og det var dyre støvler på de lange beina. Barjenta hadde sett det meste av folk og var en menneskekjenner i kraft av sitt yrke men denne karen var litt av et mysterium for henne. Han så for henne ut til å være en flott kar så hvorfor skjulte han ansiktet? Og hva var det med øynene hans? Hun var nysgjerrig, men hun spurte ikke. Hun kunne kjenne igjen en kriger når hun så en og denne mannen var farlig, hun kunne føle det helt inn i ryggmargen. Han omgav seg med en aura av noe vilt og brutalt og utemmet men samtidig hadde hun en følelse av at han ikke var direkte ond. Voldsom kanskje om nødvendig men han var ikke en av mørkets skapninger, i det minste ikke helt. Hun gikk tilbake til baren og prøvde å konsentrere seg om arbeidet men det var ikke enkelt, den fremmede hadde ødelagt roen for henne denne kvelden.

Hadde mannen trukket ned hetta ville hun antagelig blitt enda mer urolig, mennesker blir det av rent instinkt når de står ansikt til ansikt med noen av hans slag. Ved første øyekast kunne en kanskje tro at han var en alv for han hadde deres trekk, deres skjønnhet og ansiktsform, de spisse ørene og de skrå villdyraktige øynene. Så man derimot etter nøyere sprang forskjellene frem, mannens hud var temmelig mørk og håret var svart men der lyset fra ilden traff det virket det rødt som flammer. Øynene var underlige også, som barjenta hadde merket seg reflekterte de ild på en merkelig måte og de hadde en dyp gylden rødoransj farge, som polert rav. Han hadde vakre øyne men blikket hans var hypnotisk, han prøvde å unngå å se andre skapninger inn i øynene om han ikke absolutt måtte. Han så ned og prøvde så godt det lot seg gjøre å unngå å trekke på oppmerksomhet. Det var best slik, han blandet seg aldri i livet til de dødelige men han prøvde å se og lære mest mulig. Han hadde vært fanget på utsiden av denne verden så lenge og ville oppdatere seg, ting hadde forandret seg og det temmelig mye også.

Han lente seg tilbake mot veggen og slappet av, følte seg bra for en gangs skyld. Maten var meget god og øllet også. Han reagerte ikke på alkohol slik som mennesker så han kunne drikke alt han ønsket uten at sansene hans ble sløret av det. Han lyttet til folks samtaler, det moret ham å høre dem diskutere sine små sorger og gleder og hverdagslige liv. De levde så korte liv men alikevel var livene deres så rike.Han hadde aldri respektert mennesker før men nå hadde han blitt nysgjerrig på dem, han ønsket å forstå mer om hvordan de tenkte og fungerte. Han hadde møtt mennesker og alver nå som hadde fylt ham med dyp respekt og ydmykhet, sjeler som hadde satt ham fri og gitt ham livet hans tilbake og friheten ikke minst. Hans takknemlighet hadde ingen ende, han ville gjøre hva som helst for å behage dem og bli som dem, lysets krigere.

Noen av de reisende begynte å bli høylydt og han vendte oppmerksomheten mot dem. En av dem var en mann som virket for å ha mer penger og makt enn de andre og han klaget åpenbart over en reise han hadde tatt. Han løftet hendene i åpenbar fortvilelse og de andre så på med like deler medfølelse og morskap. – Ja jeg sier dere, jeg måtte betale to okser for å få slippe inn på hans land og to for å få slippe ut og det samme gjentok seg på tilbaketuren! Jeg mistet åtte gode okser til det krypet!

De andre ristet på hodet i vantro. – Åtte okser? Det er da en stor toll, alt for stor! Mannen satte seg ned med et brak og tømte kruset sitt med oppgitt mine. – Kongen ville ha stanset ham om han turte, den utkrøpne sønnen av ei hore betaler vel for mye i skatt hvert år til at kongen tør si noe, han kan ikke risikere å miste så mye inntekter. Skattkammeret ville vel nesten bli tomt uten tenker jeg!

De andre mennene så ned, nikket tankefullt. En av dem, en yngre kar med blondt hår og den umiskjennelige lukta av møkk hengende rundt seg så nysgjerrig på ham. – Er det sant det de sier om landet og ham selv?

Den første mannen var stille et par øyeblikk, så kikket han opp og ansiktet var merkelig grått på farge. – Mine venner, mine mange reiser har brakt meg til flertalls underlige og farlige steder men jeg har aldri i mitt liv sett maken til den ondskapen jeg bevitnet i hans land. Jeg sverger på at denne mannen har brakt sin egen lille private avdeling av helvete opp på jord. Det er den eneste forklaringen jeg kan finne på slike forferdelige gjerninger, de gode guder skyr den dalen for alt godt har forlatt den forlengst. De eldre mennene senket hodet som om de tenkte på noe trist og de yngre mennene bet tennene sammen i vrede, de så ut som om de var klare for en kamp alle sammen av dem.

- Er det virkelig så ille? Den velstående mannen nikket og vinket på en ny øl fra baren. – Det er verre, dere kan ikke forestille dere denne mannens brutalitet og mangel på respekt for liv. Jeg så mer død i løpet av de tre dagene enn jeg har i hele mitt liv sammenlagt. Den fremmede hadde begynt å lytte med mer enn ett øre, dette fanget hans interesse.

Den handelsreisende fikk øllet sitt og drakk dypt før han snakket igjen. – Da jeg passerte palasset hans så jeg kroppene til tjue menn han hadde drept. Han hadde beordret dem begravd i sanda til bare hodet stakk opp og så hadde han ridd over dem til alle sammen var døde. Det hadde skjedd noen dager før jeg kom dit og dere kan ikke forestille dere stanken, han hadde forbydd at de skulle begraves skikkelig. Han drakk igjen og de andre var nesten helt stille. – Hva hadde de gjort for å fortjene slik en skrekkelig skjebne? En av de yngste av dem snakket, stemmen skalv av vantro. – De hadde klaget på en av hans riddere, de sa at ridderen hadde voldtatt søsteren til en av dem og de krevde rettferdighet for hennes ære. Mennene så redde eller sinte ut nå, alle sammen. – Den mannen må være et monster! Den velstående mannen smilte smalt, det var et kaldt smil. – Han er djevelen mine venner. Jeg takker gudene for at jeg kom meg gjennom hans land uskadd. Noen reisende forsvinner der blir det sagt, og de blir aldri sett mer av noen. Folket der i traktene lider mer enn vi kan forstå mine venner, og det er ingenting noen kan gjøre. Han har en hel hær av soldater som er lojale mot ham.

En av de eldste mennene der hevet stemmen. – Det er typisk er det ikke? De sterke kan gjøre akkurat som de selv vil mens de svake må lide. Jeg håper at dette beistet må brenne i evighet, han fortjener det. Han burde ikke kunne kalle seg en lord, han er en av den ondes tjenere. Alle hørte sorgen i stemmen hans og visste at han hadde rett. Den gode atmosfæren var ødelagt og mennene prøvde å se ubekymret ut igjen men de greide det ikke. – Ett er sikkert, jeg vil aldri reise gjennom Lord Oresthes land igjen, ikke om noen så betaler meg hundre okser for det! Mannen reiste seg og bød de andre en god natt før han gikk for å sove og de andre begynte etter litt å snakke om noe helt annet og langt mer lystelig. Den fremmede ved peisen forble sittende der og ingen la merke til at de flakkende flammene for en stund virket for å brenne høyere og villere enn før. Det var som om noe mer enn bare ved og luft gav dem næring.

Etter en stund kom han seg på beina, etterlot noen mynter for maten og gikk opp for å hvile. Han skulle sove litt og etterpå ville han samle så mye informasjon som han bare kunne. Barjenta sukket lettet da hun så ham gå, hun hadde vært redd helt siden han ankom og hun fikk en merkelig følelse da han passerte henne, var det ikke lukten av svovel som brått rev henne i neseborene?

Neste morgen sto den fremmede opp svært tidlig og gikk fort gjennom landsbyen til han fant en stall med hester til salgs. En gammel mann tok seg av dyrene og han var også nesten blind og reagerte derfor ikke på den fremmedes merkelige øyne og ansiktstrekk. Den fremmede hilste høflig og slo seg ned på en høyballe. – Min gode mann, jeg hørte noen merkelige rykter på vertshuset i går, om en forferdelig Lord ved navn Oresthes. Jeg er en reisende og ønsker såmenn ikke å havne i hans område, du skulle ikke tilfeldigvis vite hvor det er?

Den gamle mannen nikket og krysset fingrene for å beskytte seg mot ondskap. – Å ja unge mann, reis for all del ikke dit, ikke engang gudene har lenger telling på hvor mange liv han har krevd. Landet hans er nord for den store elva, det er en smal og lang dal og ville vært et godt område haddde ikke han hersket der. Den fremmede smilte og hadde den gamle kunnet se ordentlig ville han nok ha blitt skremt siden det så ut som om ville flammer et øyeblikk danset i den fremmedes blikk.

-Vel jeg tror jeg vil holde meg borte fra den retningen uansett, men er det noe annet du vet om denne skrekkelige herskeren? Den gamle mannen smilte vennlig, han likte det når de unge gav seg tid til å lytte og han hadde ikke snakket med noen så høflig på lenge. – Selvsagt, jeg vet at mange har prøvd å myrde ham nen uten resultat. Du ser, hans far hadde en gammel heks i sin tjeneste og da Oresthes ble født fikk han henne til å kaste en forbannelse over barnet slik at ingen noen gang skulle klare å drepe ham. Den fremmede fikk brått noe underlig rovdyraktig over seg, han så ut til å være på vakt. Den gamle mannen snuste og rynket pannen i undring, var det svovel han kjente lukta av?

- Virkelig? Det høres nesten spennende ut? Den gamle nikket. – Om du kan bruke et slikt ord når en refererer til det monsteret. Forbannelsen er forresten temmelig spesiell, det sies at han bare kan drepes av jordens knokler mellom is og ild, det etterlater jo ikke mange muligheter he he. Den gamle fniste nesten og den fremmede smilte men uten å vise tenner. – Har han noen familie? Den gamle måtte tenke seg om litt. – Han har en hustru, i et arrangert ekteskap så klart. Hun er sagt å være en stor skjønnhet men like dum som et nybakt brød. Jeg kan ikke si at jeg klandrer henne for det, det er antagelig tryggere for henne for om hun viser for mye intelligens og interesse dreper han henne vel. Den gamle klødde seg i nakken så flasset snødde ned over den skitne tunikaen, du kunne nesten høre tannhjulene tikke mens han tenkte hardt. – De sier at hun er meget glad i smykker og andre kvinnfolksaker, jeg vil anta at hun lever i et gyldent bur som før eller siden vil kvele henne. Den fremmede så ned, en ide formet seg i tankene hans og han visste at det var en god en. Han tok den gamle mannen i handa. – Takk så meget for opplysningene min venn, du skulle ikke vite om det er noen handelsmenn her i byen, og har du tilfeldigvis et muldyr til salgs?

Noen få dager senere stanset den høye mannen ved ei svær gammal eik like ved veien for å la muldyret han leide hvile litt. Svært få hester tolererte hans nærvær og et muldyr virket også mer ydmykt og passende for den rollen han hadde tatt på seg. Muldyret var da også gammelt og salrygget og loppebespist og det var lastet opp med en masse ting han hadde kjøpt fra en lokal handelsmann for en større sum penger. Det var silkestoffer og satengbånd, smykker og sko og andre ting damer likte. Han hadde gjemt rustningen han gikk i bak en skitten gammel kappe og visste at han så perfekt ut, akkurat slik en forventer at en omreisende handelsmann skal. Han var allerede i det landet den onde lorden kalte sitt eget, han hadde krysset grensene den morgenen. Det var flere soldater som voktet grensen og så til at alle som passerte betalte toll for å komme inn eller ut og han hadde vært nødt til å betale flere sølvmynter til dem. Soldatene hadde sett på oppakningen på muldyret med grådige øyne så han hadde fortalt dem at han skulle avlevere alt hos lordens hustru og at det var en langtidsbestilling hun hadde gjort via en mellommann. Han var redd for at soldatene skulle prøve å rane ham, gjorde de det måtte han selvsagt drepe dem. Ikke at det på noen måte ville være et problem men han ville bli nødt til å gjemme kroppene og det tok tid han ikke hadde råd til å miste.

Han hadde allerede sett mange fryktelige ting og hans sinn var temmelig forskrekket, hvordan var det mulig for mennesker å gjøre slike horrible ting mot sitt eget slag? Han hadde sett slaver nesten pisket til døde mens de trakk tunge vogner sterke hester ville slitt med. Han hadde sett landsbyer der husene bare var små usle skur, kvinner uten håp i blikket og barn som bare hadde sett frykt i sine korte liv. Mennene var ikke noe bedre, all vilje til å kjempe eller gjøre motstand var banket ut av dem og mange var skadd eller lemlestet for livet. Ingen ble gamle i denne lordens land, døden var en frelser og lettelse. Han reiste i retning lordens slott og han ble mer og mer viss på at hans beslutning hadde vært den rette. Dette uhyret måtte ikke får lov til å spre mer av sin ondskap over jorden. Han måtte bare finne en måte å enten bryte forbannelsen på eller å følge dens påbud.

Sola var på vei ned og muldyret var langsomt og stivt, han følte seg litt irritert over det for han var utålmodig. Han ønsket å gjøre sine redningsmenn og læremestre stolte av ham og det så fort som mulig. Han hadde gjort forferdelige ting selv før i tiden men han hadde vært forblindet av onde makter, det hadde ikke vært hans sanne natur å gjøre slikt. Nå som han var fri ville han tilbakebetale sin gjeld til verden, gjøre gode ting i stedet for onde og gjenopprette balansen.

Han passerte noen gamle ruiner da han hørte svake lyder fra trærne ved veien, han stanset og følte ingen fare der så han trakk ikke blankt. Han slapp muldyret løs for å gresse og beveget seg langsomt mot lydene, han var avslappet men på vakt alikevel. Det var ingenting der som kunne skade ham uansett og han var nysgjerrig. Det var ingen hus i nærheten så hva kunne det være? Han gikk over en liten bekk og kom til en åpning i den tykke skogen, en enorm stein sto i midten av den og en kvinne var lenket til den. Hun hang etter armene i solide stållenker og virket for å være døden nær. En følelse av vantro og forferdelse fylte ham, dette var skrekkelig! Han kunne skimte noe på bakken like foran kvinnen men utenfor hennes rekkevidde, da han kom nærmere så han at det var et spebarn. En naken baby som lå direkte på den frosne bakken, den var død og ravnene hadde allerede hakket ut øynene på liket, synet var forferdelig og han kjente at sinnet sakte steg i ham, Han var nesten ikke i stand til å kontrollere det men han sto stille og tvang seg til å roe seg ned til han fikk seg selv under kontroll.

Kvinnen beveget seg, armene svingte svakt. Han tok et par steg fremover og hun oppdaget at hun ikke lenger var alene. Hun skrek nesten og det bleke fjeset ble enda hvitere på farge. Han knelte ned foran henne og hun stirret på ham med vettskremte øyne, kunne ikke tro det hun så.

Han stirret tilbake, hun var en vakker kvinne, liten og elegant og det lange svarte håret og skrå øynene minte ham mye om den ene som satte ham fri. Han hadde aldri fått anledning til å betale tilbake æresgjelden han hadde hatt til den unge nomadejenta og han følte noe som minnet om sorg når han så på denne stygt forslåtte kvinnen. Et menneske burde aldri måtte lide slik, ihvertfall ikke slik en vakker skapning. – Du… du er ikke en av hans menn? Han ristet på hodet, så over lenkene hennes, de var solide men ingen match for hans styrke. – Du må gå vekk, soldatene vil drepe deg om de ser deg her, jeg er forbannet og dømt til døden, du kan ikke hjelpe meg!

Han så opp og fanget blikket hennes og hun skrek nesten da hun så flammene som danset i disse gyldne rovdyrøynene. Hun kunne i dette øyeblikket se like inn i hans sjel, hun kunne se hans intensjoner, hans styrke og hva han var. Hun hulket og han trakk henne nærmere, omfavnet henne varsomt. – Å guder, jeg har bedt så lenge, håpet at noen vil redde folket mitt! Han smilte og hun så de lange skarpe tennene, hans forferdelige krefter men også varmen og omtanken som skjulte seg i hjertet. – Hvem gjorde dette mot deg kvinne? Hun sukket. – Lordens menn så klart, ingen andre kan være så grusomme. De plasserte barnet mitt foran meg, og jeg måtte henge her og se henne langsomt fryse ihjel. Nå er mitt eneste håp en rask død. Han så vantro på henne. – Du kan da fremdeles overleve? Hun så ned, kroppen skalv av svakhet og smerte.

- Nei, jeg er døende, jeg har store indre skader. Jeg vil ikke leve til å se en ny soloppgang men dø i lenker som et dyr! Han knurret dypt i brystet, grep lenkene og rev dem over som om de var lagd av papir, raseriet flammet i blikket hans. Hun smilte sakte. – Du vil befri oss, og ende dette marerittet, jeg kan se det nå. Vær så snill og end min lidelse og begrav meg med mitt barn. Han sukket, sansene hans var mye skarpere enn et menneskes og han kunne høre hvordan hjertet i henne sakte døde, druknet i blodet det skulle ha pumpet rundt. – Om det virkelig er ditt ønske. Hun smilte og rørte håret hans med en underlig øm gest. – Jeg kjenner til forbannelsen min venn, ikke engang dine flammer kan skade ham, men neste uke skal han til en turnering i en landsby et stykke unna. Han må krysse en bro for å komme dit, en bro av stein over en frossen elv. Jeg antar at du vil være i stand til å ordne resten? Han nikket, merket hvordan den spede livsgnisten i henne ble stadig svakere.

- Hva er ditt navn kvinne? Hun smilte men det var smerte i stemmen. – Jeg er Elara, de drepte min mann og hele familien min. Vær så snill, si at du vil hevne oss. Han rørte kinnet hennes med fingrene, svært varsomt. – Det Elara sverger jeg på. Du og din slekt skal bli hevnet fullt ut, landet skal bli fritt igjen. Hun lukket øynene som i stor lettelse. – Da kan jeg dø i fred, hva er ditt navn vindrytter? Han smilte varsomt og det var noe nesten bittersøtt i blikket, han kunne se hennes sjels skjønnhet og sørget over at den ville være borte snart. – Jeg er kjent som Ghuad Svartflamme. Hun nikket og det var blod på leppene hennes nå. – Da Ghuad, la meg få møte mine kjære igjen på den andre siden. Han lente seg forover og kysset henne lett på pannen, hun hadde øynene lukket og han knakk nakken hennes med en lynrask bevegelse, hun døde øyeblikkelig uten å engang registrere mer smerte. Ghuad følte seg underlig tom og forble stående på kne mens han omfavnet den døde kroppen sjelen nå hadde forlatt. Så kom han seg opp på beina igjen, bar kroppene inn i skogen og begynte å lage en grav.

Han var ikke ferdig før sola steg igjen, da var hun og barnet begrav på en skikkelig måte og han hadde plantet et eiketre på toppen av graven som et minnesmerke. Han følte seg sliten men en sterk ild av bestemthet brant i ham nå. Han skjulte sporene av det han hadde gjort, om soldatene undret seg over hva som hadde skjedd der ble han ikke der for å forklare. Han fanget inn igjen muldyret og startet på den siste delen av reisen. Dette hadde brått blitt personlig og lorden ville snart måtte forbanne den dagen han ble født.

Han nådde slottet med sin omkringliggende landsby dagen etter, muldyret sinket ham og han måtte slåss mot seg selv mange ganger for å holde hatet og sinnet i kontroll. Dette landet hadde virkelig blitt forvandlet til en avdeling av helvete og han visste at det bare var hans betraktelige størrelse og sverdet han bar som hindret soldatene han så overalt i å angripe ham. Han ville ikke avsløre sin sanne natur før det ble absolutt nødvendig. Slottet var plassert på en stor klippe, det var et mesterstykke av byggerkunst og ingen hær ville kunne innta det uten store tap, det var vel ivaretatt og vedlikeholdt også. De få menneskene han så hadde blikkene festet til bakken, de vågde ikke engang se opp på ham og et øyeblikk følte han seg merkelig alene. Slottet så majestetisk og vakkert ut og han gliste svakt og trakk i tøylene på det motvillige øket. Han ville trenge så mye informasjon som bare mulig om planen hans skulle bli en suksess.

Noen få soldater fulgte ham med blikket i det han gikk inn i borggården, de antok at han hadde tillatelse til å være der siden ingen med vettet i behold ville våge å bare buse frem på det viset uten å være velkommen. Han bandt muldyret til en tjoringsbom og vinket til en tjener som gikk forbi. Mannen så på ham med like deler forvirring og nysgjerrighet. – Gå til husets frue med denne lappen, du vil få en sølvmynt om du er rask! Tjeneren nikket ivrig med et digert glis, håpet om å tjene en hel sølvmynt gav ham nesten vinger og han forsvant inn i gjennom porten som en vind.

Noen få minutter senere kom han tilbake i en faderlig fart, han stanset og gispet kort etter pusten. – Fruen ønsker å snakke med deg nå med en gang, hun er svært nysgjerrig på varene dine. Ghuad skjulte et stygt smil og grep noen poser fra muldyrets oppakning. Han fulgte etter tjeneren inn gjennom en bred dør og gjennom rom fyllt med luksus og dyre gjenstander. Ghuad skar en stygg grimase, det var klart at eieren av stedet hadde masse penger men manglet smak totalt.

De kom inn i et stort rom på toppen av bygningen, solskinnet strømmet inn gjennom en stort vindu og dette rommet var lyst og trivelig og svært feminint. Det røpet også at beboeren hadde smak i overflod. Ghuad prøvde å se imponert og ydmyk ut, som en kan vente seg fra en person som den han utgav seg for å være.

En kvinne reiste seg fra en sofa i et hjørne og gikk mot dem. Ghuad måtte bare stirre på henne, hun var høy med en vakker figur og hun beveget seg med stor eleganse og stil men hun hadde dekket ansiktet med et tykt slør og hendene skalv synlig. Ghuad bukket dypt for henne og han kunne se mørke skygger over ansiktet gjennom sløret, så lorden slo til og med sin egen hustru. Kvinnen prøvde å se sterk og aristokratisk ut men feilet totalt, han sanset bare smerte og fortvilelse fra henne. Hun var bare en ung sjel fanget i lenker enda mer forferdelige enn stållenkene som hadde bundet den unge moren. Disse lenkene kvalte selve sjelen ut av dem de fanget og det var liten sjanse til å unnslippe.

- Så du er en handelsmann, lappen din beskrev dyre tøyer og smykker? Ghuad nikket respektfyllt og åpnet en av sekkene, trakk frem litt fin blå sateng Kvinnen sukket beundrende og trakk det ut av hendene på ham, strøk fingrene kjærlig over det blanke stoffet som om det var en elskers hud. – Dette er vakkert, jeg kjøper alt du har av dette tøyet. Ghuad gjemte et sukk av lettelse og åpnet resten av sekkene han hadde tatt med. Den handelsmannen han hadde kjøpt alt av hadde valgt rett kvalitet, hun var på kroken. Hun så snart ut som et barn i en leketøysforretning, hun så nesten lykkelig ut og Ghuad fikk en merkelig følelse av medynk med henne. Å bruke penger på dette viset var tydeligvis den eneste gleden hun hadde igjen i livet og han sanset ingen ondskap fra henne overhodet. Hun var bare et barn, bortskjemt og på samme tid underkuet og knekt av frykt og mishandling.

Hun avsluttet til slutt handlegalskapen og satte seg ned ved et lite tebord, hun beordret Ghuad til å sette seg også. Han adlød med blikket senket som seg hør og bør og hun viftet med handa og fikk noen tjenere til å gå etter litt vin. Ghuad hadde store krefter, det var sjelden han brukte dem men nå var det på tide å ta i bruk ihvertfall et av hans talenter. Fruen var henrykt over å ha en besøkende som virkelig lyttet til det hun sa og han prøvde ikke å blande seg inn i den lille enveis konversasjonen. Han bare smilte mildt og svarte med enkle ord her og der og snart hadde hun en følelse av at hun hadde kjent denne merkelige mannen for alltid. Han fanget blikket hennes og hun følte det som om hun druknet i hans dype gyldne blikk, han brukte sine hypnotiske talenter og snart hadde han fått henne til å fortelle alt om sin mann og hans planlagte reise. Hun merket ikke engang at det skjedde, hun syntes hun satt der og hadde en fin samtale med en person som var dannet og høflig og han ledet tankene og ordene hennes inn på rett spor på samme vis som en god rytter veileder en nervøs hest.

De snakket i timevis, han lot henne gå over på mer vanlige evner innimellom og så fikk han henne til å snakke om det han ville høre etterpå. Han følte at sinnet steg i ham for hver en liten fortelling om frykt og smerte og kunne han hjelpe henne på noe vis ville han. Kvinnen sukket og smilte og han kunne se gjennom sløret at hun antagelig hadde mistet flere tenner. Ghuad brukte litt av sin magi, fjernet minnet om det meste av samtalen fra sinnet hennes.

- Åh ved gudene, det blir sent. Min mann er snart hjemme igjen, han må ikke se deg her! Ghuad bukket igjen, takket for vinen og kysset handa hennes høflig mens han gjemte pungen med penger han hadde fått under vesten. – Jeg ønsker deg en god dag edle frue, og jeg vil som avtalt komme tilbake senere med mer av det blå satengstoffet du likte så godt. Hun nikket nådig og en tjener fulgte ham ut. Muldyret hadde blitt foret av en av stallguttene og så svært fornøyd ut der det sto og gumlet. Ghuad selv var sulten men han trengte ikke spise så ofte, han kunne vente til dette var over. Han grep muldyret i tømmene og forlot slottet så fort han kunne, planen var klar nå, alt som gjensto var å vente.

Han gjemte seg bak et hjørne og betraktet hvordan lorden kom tilbake til slottet, han hadde minst tjue riddere med seg og han red en vakker grå stridshest. Klærne var dyre og flotte og Ghuad kunne se at han var en kjekk kar med et sterkt og vakkert ansikt. Ghuad undret seg i sitt stille sinn hvordan menneskers skjønnhet kunne skjule så mye ondskap. Han sukket og satte kursen mot landsbyen der turneringen skulle holdes. Fruen hadde fortalt at hennes mann elsket turneringer og var nesten avhengig av det. Han ville bruke store summer på den farlige sporten og Ghuad hadde også blitt fortalt at lorden hatet å tape. Han ville vinne for enhver pris så han jukset ofte og brukte til og med sabotasje mot motstanderne for å sikre seg seieren. Ghuad smilte stille for seg selv, det smilet ville skremt dagslyset av noen og enhver som hadde sett det. Han ville finne en stille plass og bruke sine telepatiske evner til å sende en beskjed til sine venner der hjemme. Med den riktige magien ville de være der tidsnok. Ghuad ville ødelegge lorden helt og holdent, han ville se mannen slått og nedverdiget og æreløs før han ble drept.

En uke senere hadde hundrevis av mennesker samlet seg i landsbyen der turneringen skulle holdes, få slike ting skjedde der i området og ingen ville gå glipp av en mulighet til å se sine idoler kjempe. Stedet var overfyllt og hvert et vertshus fyllt opp til taket av tilreisende. Butikkeierne var henrykt over den enorme omsetningen og hele landsbyen hadde blitt pyntet med dekorasjonsbånd i glade farger. Ghuad hadde solgt muldyret, nå gjemte han seg i mengden. Han visste at lorden hadde ankommet og noen av de tilreisende la kanskje merke til det mørke utrykket i øynene til den høye vakre mannen. Torget hadde blitt forvandlet til en arena og landets overklasse hadde allerede fått de beste setene. Ghuad smilte og fant seg en plass under taket på en stor låve, han kunne se alt som skjedde derifra og visste at hans venner allerede var på plass og klare.

Turneringen hadde pågått en stund allerede men lorden var rangert mellom de beste og var klar for finalene. Lorden ville kjempe mot de beste fra dagene før og enhver utfordrer som vågde å møte ham. Ghuad visste at lordens menn allerede hadde brukt diverse skitne triks for å sikre sin herres seier. Noen riddere hadde mistet hestene sine på grunn av en merkelig sykdom, og noen hadde falt av salen siden salgjorden eller stigbøylene brått røk. Ghuads venner hadde ikke vist seg i landsbyen så lorden hadde ikke sett motstanden han snart ville måtte møte.

Lorden ankom arenaen, han red en svær brun hingst som var meget vel dressert og fikk lorden til å fremstå som en fremdragende hestemann og rytter, noe han neppe var. Ghuads øyne smalnet da de så lorden, noen la kanskje merke til at faklene rundt arenaen brått brant uvanlig vilt og heftig. Lorden knuste all motstand, han vant hver eneste omgang med letthet og Ghuad visste at lorden ikke var uten dyktighet, han kunne slåss meget bra og noen av ridderne som skulle ha møtt ham i kamp valgte å trekke seg for å unngå å tape hestene sine til seierherren.

Etter noen få kamper var det ingen igjen i den klassen og en utroper hevet røsten og proklamerte for mengden at dette var tidspunktet da eventuelle utfordrere måtte tre frem om de ville slåss for en plass i den endelige finalen. Ingen ventet å se at det skulle skje for ingen ville risikere å miste store verdier og kanskje livet selv for ingenting. Lorden var ganske enkelt for dyktig og mange kjente til ryktene som fløy om hans evne til å ødelegge for eventuelle motstandere. Lorden så meget selvbevisst og fornøyd ut med sin innsats og han ba om en uthvilt hest da alle brått hørte lyden av hover som nærmet seg fort.

Alle hoder snudde seg mot lyden og mengden lagde en underlig lyd da de så rytteren som kom gjennom portene. Det hørtes ut som et unisont stønn av forbauselse og vantro. Rytteren satte kursen rett mot lordens skjold og hamret sverdknappen mot det som et tegn på utfordring, lorden så brått bare liten og ubetydelig ut.

Den fremmede ridderen red en gigantisk svart stridshest, et dyr mer imponerende og vakkert enn noen der kunne huske å noengang ha sett. Pelsen skinte blåsvart og selv om det var en kraftig hest beveget den seg så lett som en fjær i vinden. Mennene stirret med munnen åpen og begjær i blikket og kvinnene kunne ikke bære seg for å stirre på den enorme hestens nesten lammende skjønnhet. Rytteren bar en rustning og hjelm med en merkelig form, den så nesten drageaktig ut med lange tagger og vakre detaljer. Den hadde ingen markeringer unntatt et tigerhode i gull på brystplata. Rytteren bar en svart lanse som så både tung og solid ut og det var noe nesten umenneskelig over ham, noe som skremte alle der, lorden iberegnet. Han fikk en ny hest, en stor skimmel og dyret steilet og vrinsket av frykt for den svarte giganten på den andre siden av arenaen.

Lorden kunne ikke avslå utfordringen, da mistet han all ære. Han måtte stå ansikt til ansikt med denne ukjente fienden og han hadde så avgjort mot for han fulgte rutinene.Han stilte seg opp og venet på signalet men alle kunne se at lansen han holdt klar skalv. Ghuad gliste sakte for seg selv der han satt. Raigh og hans Nattklinge ville vise lorden meningen av totalt nederlag, ingen dødelig kan slå en våpenmester. Utroperen gav signalet og utfordreren lot den svarte hesten springe flere steg fremover på bakbeina mens den bykset mot banen. Lorden prøvde, han anstrengte seg virkelig. Han sporet den vettskremte hesten sin og siktet vel men lansen traff bare tom luft. Den fremmede var meget smidig på tross av rustningen og lansen hans traff lordens bryst med et forferdelig smell. Lansen løste seg opp i en sky av fliser men lordens sal røk også og mannen ble feid bakover og over baken på hesten sin før han ramlet på ryggen i søla med et plask. Slaget ville ha drept en vanlig mann men lorden kom seg på beina igjen, bannende og svertende og den fremmede grep lordens hest i tøylene og krevde den som sin belønning. Lorden så temmelig forbitret ut og Ghuad lo for seg selv der han satt. Dette var bare begynnelsen, det var mer der det kom fra.

Lorden kunne ikke lenger være med i denne konkurransen, han var slått ut av spillet og den svarte rytteren hadde tatt hans plass. Lorden var så rasende at tjenerne knapt nok vågde hjelpe ham av med den ødelagte rustningen. Det var flere konkurranser og lorden skiftet til en lettere rustning det gikk ann å bevege seg fritt i, han kunne ennå vinne flere trofeer så han satte kursen mot fekte arenaen. Han pleide vanligvis å vinne her også og gjenvant fort selvtilliten, han vant mot mange gode fektere å var snart blandt de tre beste. Ghuad smilte lurt for seg selv, han visste hvem lorden ville bli nødt til å møte i hovedfinalen. Lorden steg til nr to, nå måtte han bare slå en motstander til så ville han ha vunnet, han følte seg meget sikker på seieren inntil han så hvem han skulle fekte mot.

Alle som sto og fulgte med på kampen holdt pusten i spenning, dette burde bli virkelig bra. Denne fekteren var også fremmed, en svært høy smekker person med litt feminine trekk? Og en vakker sølvfarget rustning med et tigermotiv på brystplaten, akkurat som på den svarte rytteren. Det var tydelig at en sann mester sto bak begge rustningene. Ansiktet var helt dekket av hjelmen og lorden stirret vantro på motstanderens sverd. Det var langt og smekkert og utrolig vakkert formet med et tigerhode som sverdknapp, det skinte i en merkelig grønnlig tone og lorden greide ikke identifisere metallet det var lagd av.

Lorden var rasende nå, de første angrepene var raske men ukontrollert, den fremmede scoret poengene og lorden ble mer og mer desperat. Han prøvde seg etterhvert på noen mindre pene tricks og mengden brølte misfornøyd og sint. Den fremmede unngikk lett alle hans beste trekk og traff ham på de riktige stedene tilsynelatende uten engang å anstrenge seg, lorden forsto snart at han kom til å tape her også. Han prøvde seg på et siste desperat trekk men det feilet totalt, den fremmede var ganske enkelt for rask og da sverdet hans traff den fremmedes klinge brakk det og splintret seg i flere deler. Han brølte i vantro og sinne og den fremmede bare snudde seg og gikk, som om lorden var kun luft.

Folkene i landsbyen forsto at noe svært sjeldent var i ferd med å skje, lorden møtte ekte motstand for første gang og han likte det ikke i det hele tatt. I ubevæpnet nevekamp møtte han en ganske kort og spe skikkelse som på tross av størrelsen banket ham som om han var en liten unge. Personen bar maske og var kledd i en svart drakt som dekket hele kroppen, hodet medregnet. Det var noe nesten katteaktig over bevegelsene og vedkommende var så rask at det ikke burde vært fysisk mulig. Han prøvde seg på bueskyting der han normalt sett gjorde det bra men han ble slått ut av denne konkurransen også av en svær svarthåret mann med en hvit stripe i ene tinningen, svarte øyne og et arr over kinnet. Karen skjøt som om han og den digre buen var ett og lorden trodde knapt det han så.

Han trodde han skulle ha en sjanse på dressurridningen for han hadde gode hester men en kappekledd mann på en enorm blakk hoppe vant med letthet. Dyret hadde merkelig sebra striper oppover langs beina og så merkelig ut men viste seg å være både raskere smidigere og mer samlet enn noen hest lorden eide.Lorden tapte kort sagt alle de konkurranser han prøvde seg på og snart var han så rødglødende av sinne at han beordret tjenerne til å pakke alt sammen. Han forlot turneringen i et forferdelig humør, han hadde aldri blitt så vanæret i hele sitt liv, og han følte det som om hele landsbyen lo av ham bak hans rygg.

Ghuad forlot den vesle plassen, de andre hadde gjort det de skulle og forberedt lorden for det siste stadiet av hans tilintetgjørelse. Nå var scenen Ghuads og han skyndte seg gjennom gatene og satte kursen for skogen med et underlig uttrykk av dyster glede i ansiktet. Lorden og hans reisefølge ble stående ved portene en god stund, lorden kranglet med portvaktene om et eller annet totalt unødvendig. Han måtte bare få det siste ordet så det tok sin tid før de fikk forlate bymurene og ta fatt på ferden hjem. Veien førte dem fort til brua, elva falt ned i en dyp smal kløft akkurat under den og det var en sterk bro med hele tre spenn. Vannet pleide vanligvis å tordne ned i dypet under brua men nå var elva frossen og drønnet fra fossen ville ikke bli hørt igjen før til våren. Selve brokroppen var bygd av en kombinasjon av stein og treverk, enorme trær hadde blitt felt for å sørge for styrke og skjønnhet og brua var et teknisk mesterstykke. Lorden brydde seg fela om det nå, alt han tenkte på var at noen måtte få betale for hans forsmedelige nederlag.

Ghuad hadde forberedt seg godt, ingen hadde sett det skarpe glimtet av mangefarget lys som alltid oppsto når han forvandlet seg tilbake til sin egentlige skikkelse. Han strakte seg velbehagelig og ristet på seg, kjente at kroppen fungerte. Ghuad var en svart drage, og enormt stor. Hodet hans var like langt som to lanser plassert etter hverandre og vingene så brede at de dekket kvartaler når de var utspent. På de lange beina var det klør på størrelse med slagsverd og tennene hans var lange som en manns arm. Han klappet dem prøvende sammen og testet styrken i halen bare for å forsikre seg om at alt fungerte. Ghuad flekket tenner og de enorme rødgyldne øynene flammet opp, lorden ville ikke møte bare en men to forferdelige motstandere denne dagen. Ghuad visste at Elywen, den frosne flammen, var der og hun hadde gjort akkurat det samme som ham bare fra et annet sted. Ghuad sparket av fra bakken så den skalv som i et mindre jordskjelv og flere mindre trær gikk i bakken i vinden fra vingene hans, gleden over å føle sin egen styrke fyllte ham og han satte stø kurs mot brua.

I en liten rydning på andre siden av landsbyen skjedde mye av det samme, bare med noen forskjeller. Ghuad var ikke en sann drage, ikke en av det folket som først tok drageformen og gjorde den til sin egen. Hans slag var yngre, skapt av magi i tider for lengst svunnet henn for å hjelpe sine herrer og skapere i deres slag og kamper. Drageformen var hans sanne skikkelse og han kunne ikke forvandle seg til menneske eller alv i mer enn et par uker før det tappet ham for krefter. Elywen var motsatt, hun så ut som en uvirkelig vakker alvekvinne og kunne bare forvandle seg til drage for en kortere periode av gangen men hun var desto mektigere når hun gjorde det.

Lorden red ut på brua, han var så sint at han etterlot tjenerne langt bak seg, han så fremdeles rødt og la ikke merke til at mange av folkene på brua hadde snudd og nå løp for bare livet tilbake mot landsbyen. Det var ikke før hesten hans stanset med et vilt skrik av skrekk at han så opp og fikk se det mest forferdelige syn av alle tenkelige, en angripende drage! Lorden bare stirret, han kunne ikke tro det han så. Siden Ghuad var en svart drage tilhørte han den mest fryktede typen av alle, kjent for sin styrke villskap og grusomhet, og han steg opp av kløfta med mektige vingeslag og så skrekkelig ut. Han sto i lufta over brua og brølte så selve fundamentet til byggverket skalv, lordens hest fikk totalt panikk, steilet og kastet rytteren av og lorden landet på veien med et rop av vantro og sinne.

Hesten tverrsnudde og løp illskrikende etter alle menneskene og hestene som løp livredde tilbake til murene selv om eieren skrek at den skulle komme tilbake.

Ghuad visste at dette ville bli hans største utfordring på lenge, broa var svært solid, det ville kreve mye av hans styrke å få til det han ønsket. Lorden brølte av rent raseri, han var ikke redd dragen for han visste at drageild ikke kunne skade ham, han ville antagelig ha løpt til angrep hadde han ikke hørt et nytt brøl bak seg. Han snudde seg og kjeven hans ramlet ned i fortørnelse og vantro. Den gigantiske hunndragen som dukket opp ved brua var perlemorsfarget, skjellene på kroppen glinset i de mest utsøkte farger som tenkes kunne og glitret som diamanter i sollyset. Hun var vakrere enn noen annen levende skapning og kontrasten mellom de to dragene kunne ikke vært større. Ghuad var brutal styrke og formen og kroppen fortalte også om det med tagger og horn og djevelske detaljer blandet med en infernalsk vilje og villskap. Elywen var ren eleganse og kraft blandet med styrken i en ren sjel, hun var en prestinne og kriger for lysets guder og hun landet på brua med et drønn som fikk stein til å løsne fra klippene. Det var så vidt konstruksjonen tålte den enorme vekten av henne, halsen og halen svingte langsomt i en truende bevegelse, som på en sint katt like før den angriper. Lorden kunne ikke passere de to dragene og han var alene nå, skummende av sinne og frustrasjon.

Elywen snakket, stemmen fikk igjen brua til å riste og hadde noen vært der ville de nesten blitt døve så sterk var den. – Menneske, du har syndet mot selve livets lover, du har myrdet og torturert uskyldige sjeler. Vi er din jury din dommer og din bøddel!

Lorden bare lo i spott. – Jeg er adelig, dere kan ikke røre meg, bare kongen har mer makt enn det jeg har! Ghuad brølte sint og lorden mistet brått litt av arrogansen. – Gudene står over enhver konge og om du sverger på å forandre ditt liv kan vi spare deg og la deg leve. Elywens stemme var hard og etterlot liten tvil om at det var alvor. Lorden rettet ryggen og trakk sverdet sitt. – Aldri, jeg styrer som jeg selv lyster, det er mitt privilegium!

Elywen nikket kort mot Ghuad. – Da har du valgt døden! Hun kom seg på vingene igjen og lorden kunne brått se hvordan strupen svulmet opp. Hun spydde flammer mye hetere enn i noen esse og brua tok fyr lett, tjærebredd som den var. Ghuad gjorde det samme på sin side og lorden lo hånlig men det var blitt noe usikkert i latteren nå. Han forsto ikke hva de gjorde – Dere fordømte misfostre kan ikke skade meg, jeg er udødelig!

Ghuad lo bare høyt og løftet halen, det han skulle gjøre ville bli vanskelig selv for ham. Han sendte all sin styrke til bakparten og lot de stållignende bladene i enden av halen ramme brua med full kraft. Slaget var så voldsomt at brua knakk og rester av spennet falt ned i kløfta der det falt gjennom isen med dumpe drønn. Elywen gjorde det samme på sin side og siden hun var langt større og mektigere enn Ghuad var det enkelt for henne. Nå brant det gjenstående midtre spennet i begge ender og det var ingen vei bort for lorden. De ytre spennene var borte vekk! Ghuad svevde over lorden, viste alle de skrekkelige tennene i et bredt og illevarslende glis. – Husker du forbannelsen lord? Mellom ild og is, hvor er du akkurat nå hmm?

Lorden forsto brått faren han var i, han skrek og prøvde å finne en vei ut av denne fryktelige situasjonen. Spennet hvilte på en klippe og deler av den strakte seg faktisk opp over brua, han hadde ikke tenkt på det før nå. Steiner er ingenting annet enn jordens knokler og han skrek forbannelser mot de to dragene. Han hadde tapt sin arrogante styrke og vist seg som en feiging, om noen var sterkere enn ham ble han svak.

Ghuad bukket høflig for Elywen. – Jeg skal gjøre dette ærede edle, hans blod er for usselt til at det får besudle dine hender. Hun svarte med et grasiøst nikk og fløy bare vekk, visste at Ghuad forsto hennes takknemlighet for hun hadde aldri vært av dem som greide å drepe uten å være nødt til det. Dessuten absorberte hun livsenergien til de hun tok livet av og denne mannens energi var så mørk og ond at den kunne skade henne. Ghuad landet på klippen, de jernharde klørne grov seg inn i solid stein, rev løs en stor blokk med rå styrke og smellet kunne høres mange fjerdinger unna. Lorden hylte som en skolepike og prøvde å løpe til kanten av brua for å kaste seg over men Ghuad var raskere. Han grep steinen i forkloa, hevet forbeinet og kastet den svære blokka mot den flyktende lorden.

- Nå forbannede, dra til helvete der du hører til! Steinen traff lorden bakfra og knuste ham mot de solide steinene som dannet rekkverket til brospennet. Man kunne høre et kort skrik og se et merkelig lysglimt. Skygger begynte å forme seg rundt den knuste kroppen, de var flyktige og virvlet rundt og bare synlige for de som hadde egne evner. Det var sjeler som kom for å bevitne at deres morder endelig var død. Ghuad så dem og håpet at de ville finne fred nå, lordens sjel var fordømt og han håpet at den ville møte den samme lidelsen den hadde skapt for andre mens den var i live.

Den svarte dragen hevet seg over brua igjen og brølte langtrukkent i triumf, folkene i landsbyen hadde løpt for å gjemme seg og de skalv da de hørte lyden. De hadde ikke engang trodd på drager og så dukker brått to opp på samme tid? Ghuad fløy tilbake til skogen og rev med seg flere store trær han samvittighetsfullt la over gapene i brua, det ville ikke bli for vanskelig for folk i traktene å reparere skaden når han la frem materiale slik. Den vesle gruppen med folk ventet på ham utenfor landsbyen. Elywen hadde allerede forvandlet seg tilbake til sin sanne form igjen og hun så litt sliten ut der hun sto.

Ghuad landet elegant men det fikk uansett trærne til å svaie og det dundret som et jordskjelv, han smilte på dragevis. – Det er gjort ærede edle! Alle smilte og så fornøyd ut og Elywen gikk bort til ham og berørte kjevespissen hans varsomt. – Min venn, du gjorde det eneste rette. Da budskapet ditt kom ble vi alle litt forvirret med en gang men vi forsto snart hva du ønsket og hvor viktig det var. Dette har vært en dag gudene vil prise i lang tid. Ghuad ville ha rødmet om han hadde vært i stand til det – Du har gjort en utmerket jobb Ghuad, jeg tror du får være vårt øye mot verden heretter, den som gir oss beskjed når det er ting som må forandres der ute. – Ghuad bøyde nakken grasiøst som tegn på samtykke og Elywen smilte tilbake. – Vi må vende tilbake til vårt hjem men jeg stoler på at du vil holde lordens land under oppsikt og se til at ting vender tilbake til det normale der? At ingen utnytter kaoset og lordens død og blir en ny tyrann? Den svarte dragen smilte sakte. – Selvsagt ærede edle, det skal være meg en glede!

Noen uker senere forlot en høy fremmed landsbyen under slottet, han hadde sett hvordan frykt og undertrykkelse hadde snudd til håp om en bedre fremtid.Den unge enken hadde vist seg å være en ypperlig hersker over dette lille området og hun fikk fort ting til å gå bedre, befolkningen forgudet henne allerede. Hun hadde fått hjelp av en fremmed mann ingen kjente, han hadde sendt alle soldatene vekk og banket livskiten ut av de som prøvde å krafse til seg mer enn sin lovlige lønn. Terrorstyret var over og fremtiden så endelig lys ut for det vesle riket. Ghuad så seg ikke tilbake i det han forsvant inn i skogen, han hadde blitt ganske glad i stedet og den unge enken spesielt . Hun var et godt menneske med et mykt hjerte og hadde han vært et dødelig menneske ville han ikke ha klart å holde seg vekk fra henne. Slik ting var måtte han bare reise og det føltes bittersøtt i det mørket i skogen lukket seg rundt ham. Han hadde funnet sin plass i verden nå, og han hadde hørt rykter om noen landeveisrøvere som trengte å lære en lekse eller to. De ville snart få sitt livs overraskelse og det ble ikke en festlig en. Han løftet hodet og smilte mot solen og kjente at en ny glede fylte ham, han visste nå hvor han hørte hjemme og hvem han skulle være. Fra nå av hadde de svake funnet sin sanne forkjemper i ham og ingen magi eller forbannelser kunne lenger beskytte ondskapen mot Ghuad Svartflammes vrede.

Denne novellen er hentet fra en samling jeg jobber med, alt fra samme univers kan en si. Ghuad svartflamme var en bi karakter i en roman jeg skrev for noen år siden og jeg hadde vel egentlig ikke tenkt at han skulle bli mer enn det men nå går jeg og tenker på å kanskje gjøre ham til hovedperson i en egen fortelling. Tegningen først i innlegget er av Ghuad, før han ble fri. Han var nemlig fanget av krefter større enn ham og tvunget til å vokte et legendarisk sverd som kunne vekke en hær av døde. Alle som greide prøvene og fant veien til sverdet måtte bekjempe ham som siste test og alle feilet til den dagen en liten nomadejente greide å ta seg helt inn til det siste ildfylte kammeret. Hun satte fri Ghuad ved å nærme seg uten frykt og uten ondt i sinne og hennes rene sjel sikret at han igjen kunne fly fritt. i takknemlighet bestemte han seg for å hjelpe hennes venner i kampen mot ondskapen da det endelige slaget i romanen tok også hennes liv. Ghuad ble dermed en ganske interessant karakter i kraft av sin dobbeltnatur og historie. jeg har brukt ham i andre noveller også, blandt annet hjem kjære hjem som ligger her ute på bloggen min under mine noveller. Jeg håper dere likte denne lille historien, jeg skrev den opprinnelig på engelsk så jeg måtte oversette den til norsk først, håper ikke språket bærer for stort preg av dette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende